Vi holder fortsatt på å venne oss til verden etter korona-utbruddet. Pandemien skiller oss fra venner, familie og kolleger, og den hindrer oss fra å gjøre nye bekjentskaper. Den holder oss også adskilt i offentligheten, og øker avstanden mellom oss i en tid hvor nettopp det å hjelpe hverandre og stå sammen er viktig.
I bildeserien under har jeg portrettert mennesker som er ute og reiser og som har valgt å gå med munnbind. Jeg har brukt telelinse for å opprettholde en meters avstand.
Det å gå med munnbind, og se andre gå med munnbind, kan gi oss en følelse av å være i en slags post-apokalyptisk verden, eller en verden vi ikke kjenner igjen i. Folka rundt oss virker enda mer fremmede og adskilt fra oss selv. Men det er fortsatt mennesker som gjemmer seg bak munnbindene, de samme menneskene som var der før utbruddet.
Jeg tror ikke at det å se inn i noens øyne gir deg et vindu inn til sjelen. Samtidig er det umulig å møte noens blikk uten å føle noe. Det ligger dypt i oss fra evolusjonen. Se meg inn i øynene og fortell meg hva du føler.
